Var på 50-års lag forleden...vi satt og mimra litt, dette med å bli eldre. Når jeg når dette magiske tallet som gir 25 i hver fot, er jeg overbevist om at jeg fremdeles er like ung inni meg som jeg er nå og har vært i mange herrens år. Ved 35 i hver fot, ser jeg nok fremdeles på meg selv som ung og sprek(?).

Dette fikk meg til å tenke på en episode jeg opplevde i Oslo seint på 80-tallet. Jeg kjørte mye T-bane den gangen. På en av disse turene, kom det på ei gammal tynn krokete dame med en gammel skistav å støtte seg på. Det var ingen ledige plasser, så jeg fant ut at jeg som ung fikk tilby damen min plass. Som tenkt så gjort. Jeg reiste meg, gikk bort og sa at hun kunne få sitte på plassen min. Hun snudde seg bort med ryggen vendt mot meg. Jeg tenkte at hun kanskje hørte dårlig, så jeg prikka damen på skulderen og gjentok mitt ærend. Den reaksjonen som kom, glemmer jeg aldri.
Den gamle damen eksploderte, hun snudde seg mot alle folkene i T-banevogna og kjefta om min udugelighet i å påstå at hun trengte et sted å sitte. Hun var ikke gammel og skrøpelig nei, og jeg som maste på henne og ville at hun skulle sitte som aldeles ikke trengte et sete og at jeg ikke ga meg med maset mitt og at alle skulle skjønne at jeg var fullstendig håpløs og at jeg måtte skjønne at hun ikke ville snakke med meg når hun vendte meg ryggen og og.....

Det var aldeles ikke noen hyggelig opplevelse. Jeg rødma og svetten rant... Det ble ikke lange T-bane turen den gangen. Jeg hoppa av ved neste stasjon og tok neste bane. Uten å reise meg for eldre...

På 50-års laget, mens vi satt der, kunne jeg plutselig føle denne gamle damens indre. Hun så på seg selv som ung, som hun følte inni seg. Ikke som den skrukkete tynne krokete gamle damen jeg så....

Kanskje blir vi klokere med alderen???